Nettbasert masterstudium i formgivning, kunst og håndverk
Notodden, Uke 44, 2010
(Foto: Marek Podowski)
Dette er en prosessbeskrivelse av Environmental Art-prosjektet som studentene ved Masterstudium i formgivning, kunst og håndverk (Netttbasert med samlinger) har utført. Studiet er et tilbud ved Høgskolen i Telemark, avdeling Notodden. Bloggen er studentenes egne notater som er satt sammen i denne bloggen.
Oppgave:
“The Path”
S K U L P T U R e
P r o j e c t
” A constructive 3 dimensional installation in nature”
Idea:
The starting point to this project comes from the idea of using an action such as walking to create a work of art, with reference to the works of *Richard Long. He claimed in the late 60’s that an action as simple as walking can be as much a form for artistic expression as that of the more traditionally accepted forms for artistic expression i.e. painting and sculpture.
*“In the nature of things
Art about mobility, lightness and freedom.
Simple creative acts of walking and marking
about place, locality, time, distance and measurement.
Works using raw materials and my human scale
in the reality of landscapes.”
By using a path in the forest as a starting point we shall construct from locally sourced material, (i.e. branches, poles) a raised walkway. The walkways direction and form will be determined in part by the landscape and the intention to question and surprise. By this I mean that although the raised pathway may at first glance seem entirely functional, on closer inspection/use it will not have the conventional attributes associated to a walkway. This will be achieved by allowing the path to e.g. narrow at a point making it impassable, altering the angle to such a degree that it becomes uncomfortable to walk on, abruptly increase/decrease the height of the path or that the pathway suddenly finishes/disappears only to re-emerge in a different location or direction making it more formalistic than functional.
Oppstart: uke 44
Materiale: Tre, grener, kvister
Verktøy: Slegge, hammer, øks, boremaskin, spade, brekkjern, sag, kniv.
Vurderings kriterier:
-kreativitet, evne til å reflektere over emne (materiale).
-anvendelse av formale virkemidler; form, tyngde/letthet, rom, konstruksjon osv.
Referanser:
Kunstnere: Richard Long, Richard Harris, Bob Verscheren, Steven Siegel, Francois Lelong, Giuliano Mauri, Nils-Udo, Jaako Pernu. Patrick T. Dougherty, Chris Drury, Sally Matthews.
Skulptur Parker: Arte Sella, The Yorkshire Sculpture Park, The Forest of Dean Sculpture Trail, Tranekær International Center for Art and Nature TICKON, Europas Parkas Sculpture Park, Laumeier Sculpture Park, DeCordova Sculpture Park.
Av: Stuart Frost
Linker:
Oppslag i lokalavisa: Telen.no
Evnironmental Art – Bråtatjønn (Picasa nettalbum)
Panoramio: nettalbum med plassering på Google Map
Andre faglige linker:
Stuart Frost: Sculpture, Environmental Artist
Richard Long: Artist
The Gurdian: Walk the line
«The creative outdoors»
Google: bilder av Environmental Art
Google: bilder av Land Art
«The creative outdoors»
Annet relevant litteraturreferanse anbefalt av Laila B. Fauske:
Dunin-Woyseth, Halina & Michl, Jan (2001). Towards a Disciplinary Identity of the Making Professions: An introduction. In Halina Dunin-Woyseth & Jan Michl (Eds.), Towards a Disciplinary Identity of the Making Professions: The Oslo Millennium Reader. Oslo: Oslo School of Architecture.
Halvorsen, Else Marie (2007). Kunstfaglig og pedagogisk FoU: Nærhet, distanse, dokumentasjon. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
Molander, Bengt (1996). Kunskap i handling. Göteborg: Daidalos
Rose, Gillian (2007). Visual Methodologies: An Introduction to the Interpretation of Visual Materials. Second Edition. London: Sage
Schön, Donald A. (1991). The Reflective Practitioner: How Professionals Think in Action. Aldershot: Ashgate
Dag 1, innledning
Prosjektet omhandler landskapskunst, engelsk environmental art, og gikk over tre dager i skogen øverst på Høgås, Notodden. Vi møttes på Høgskolen i Notodden kl. 1000 mandag 1. november 2010. Introduksjonen var todelt. Først presentasjon av prosjektet, så bruken av verktøyet med fokus på naver, et boreverktøy. Prosjektideen var å lage en opphøyd/hevet sti/gangvei (raised walkway) med materialer som greiner, kvister, raier og stammer vi finner på stedet. Referansen her er Richard Long som mente at en så enkel handling som vandring, det å gå (eng. walking) er like mye en form for kunstuttrykk som mer tradisjonelle kunstarter som for eksempel maling og skulptur. Vårt prosjekt er et site specific art, stedsbestemt kunst. Det gjør den i utgangspunktet mer formalistisk enn funksjonell. Vår stis retning og form skulle bestemmes delvis av landskapet og delvis ut fra en intensjon om å stille spørsmål og overraske.
(Foto: Morteza Amari)
Dag 1, Begynnelsen
Da vi kom opp til myrområdet rundt et lite tjern der vi skulle lage stien, la vi ut en rød line der stien kunne gå. Den begynte nesten vinkelrett ved en skogsbilvei, gikk 15 meter bort til tjernet og fortsatte over og inn på skrått til høyre ca 15 meter borten¬for, derfra inn i skogen og så skarpt til venstre innenfor de første større trærne vel 8 meter fra vannet. Vi 15 studentene ble oppfordret til å dele på oss og arbeide på forskjellige steder av stien. Siden alle til å begynne med samlet materialer og påbegynte stien. Her var det et større åpent myrområde med ingen busker eller trær, ca 20 meter langt og en bredde som varierte fra to til seks meter. Her satte vi ned den første stokken ytterst på myra for å få et stabilt fundament for selve stien, og den gikk vel to meter ned i myra. To andre ble også satt opp, og sammen avgrenset disse tre myrområdet i denne innledende fasen. Det var nå etablert to arbeidsplasser som studentene fordelte seg på.
(Foto: Morteza Amari)
(Foto: Morteza Amari)
Dag 1, fortsettelsen
Vi hadde idemyldring om hvordan vi skulle fortsette stien opp fra vannet. Her manglet det ikke på kreativitet. Planen var lagt og arbeidet var igang i flott høstvær. Vi samlet materialer fra nært og fjernt, gammelt og nytt. Dette krevde etterhvert flere flittige hender. Gruppen jobbet godt sammen, vi fordelte oppgavene. Vi prøvde å sammenføye stokkene med kråkefot fordi greinene var så tynne at det var vanskelig å bruke naver. Dette gikk vi til slutt bort ifra da vi brukte tykkere stokker.
(Foto: Morteza Amari)
Dag 1. samle materialer
(Foto: Morteza Amari)
Mykje av arbeidet første dagen gjekk ut på å samla materiale. Det låg store mengder hogstavfall etter furuskog rundt tjørna, dette mange av oss i gang med å kvista og bera bort til arbeidsområdet. Me plukka nokså ukritisk og lite målretta, i starten var det berre om å gjera å få material.
Det var kaldt, så det var godt å arbeida fysisk ei stund. Nokre av gruppa blei etter kvart på bygginga, medan andre bar material fortsatt. Aktiviteten var stor første del av dagen, med mange idear og framlegg, og praktiske utprøvingar som vekselvis vart forkasta eller godkjende.
Stemninga vart mindre entusiastisk utover dagen, motivasjonen minka. Kor var behovet for kreativt arbeid? Murringa tiltok i rekkjene, mange hadde andre forventningar enn å bera greiner i ein søkkvåt Høgåsskog. Matpausen med bål var etterlengta, men vi hadde ein interessant samtale mens varmen kom tilbake i hender og tær.
Gruppa ved starten på stien vart for stor, slik at ein del vart passive tilskodarar til andre sitt arbeid. Dermed flytta nokre frå gruppa over til gruppe sør på andre sida av sundet, og vart tildelt arbeidsoppgåver der. Då var det langt på dag, og mange var trøtte og litt sure, og. Altså det som i skulekvardagen kallast umotiverte.
(Foto: Morteza Amari)
Dag 1, avslutning
Planen var å lage en «stige» som kom opp av vannet som en forlengelse av stien på den andre siden av vannet. Læreren hjalp gruppen med å få stigen til å synke ned i vannet i den ene enden og stige opp i den andre. Stein og tau var tingen….
Helt mot slutten av dag 1, dvs etter at den ferdige stigen var på plass nede i vannet, kom veilederen over til det andre neset for å se hvordan arbeidet vårt skred fram. Vi hadde fram til da jobbet mer eller mindre på egen hånd, bare med en lærer som veileder/medhjelper. I oppgaven var et av kriteriene at stien skulle være organisk. Stigen som gruppa hadde laget, hadde litt for rette linjer, og var mer rettvinklet enn organisk, mente læreren. Stigen (og en hel dags arbeid) ble dermed forkastet. Det var en slukøret og ganske frustrert gjeng som avsluttet arbeidet på myra denne dagen…
(Foto: Marek Podowski)
Dag 2, vandring
Tirsdag morgen var det også tid for en aldri så liten vandring. En vandring på STIer, med alle sanser åpne. Kjentmann i Høgås dype skoger viste veg, og ba oss legge merke til stien, hva som kjennetegnet en sti, farger, underlag….. Og fra myra nede på flaten vandret vi oppover i terrenget, fra en brei og godt opptråkka skogsvei og inn på en noe smalere sti. … en sti med mykere underlag en skogsveien, og dekket av barnåler. Nå og da kunne vi både se – og snuble i- røtter som snodde seg over stien. Røtter som kanskje kan sammenliknes med en master…. vi skal utforske en liten del av noe,og kanskje kommer vi til å snuble litt på veien…. på stien så vi en liten del av røttene, samtidig vet vi at de fortsetter bortover skogen, forgreiner seg utover….
(Foto: Morteza Amari)
STIen med barnåler, avgrenset av sopp og andre vekster, små og store trær, variasjoner i farger og underlag, førte oss opp på en høyde. … og med ett (etter få minutters vandring) kjentes myra vi startet ved både mørk og kald, for på lysningen i skogen var lyset et annet enn ved myra, pusten gikk lettere – og en kunne kjenne at den lille vandringen gjorde godt for kropp og sjel.
Det som er så fint med STIvandring er STIllheten, det fantaSTIske du kan oppleve langs STIen om du er innSTIlt med alle sanser åpne. … og med alle sine buktende røtter kan kanskje STIen også være litt mySTIsk?
Uansett – vandringen STImulerte til videre arbeid.
(Foto: Morteza Amari)
Dag 2, ny strategi
Gruppa bestemte seg for å legge en ny strategi i forhold til første dag da mye av arbeidet var lite målrettet. En ble gruppeleder, en tømmermester, noen spikket plugger, vi andre fikk dreisen på naver i forskjellige størrelser. Spikke, sage, navre, banke, dette var spennene. I vannkanten formet vi stien videre innover mot skogen ved å sette opp lange rette furutrær. Vi fikk god teknikk på dette, to og to tok tak rundt stokken og brukte vår egen tyngde og kraft til å presse stokkene langt ned i myra. De forsvant 1,5 – 3 meter rett ned i myra. Dette var veldig nyttig læring som kan overføres til elevere seinere.
(Foto: Morteza Amari)
Dag 3, pause
Onsdag hadde vi pause frå stien. Vi hadde ein lang innedag på høgskulen. Det var godt å få litt avstand frå arbeidet, inntrykka, frustrasjonen og tankane som svirra rundt i hovuda våre.Siste dagen i skogen var torsdag. Vi kom då opp til området vårt i eit nydeleg haustver og klare for å leggje siste hand på verket. Vi byrja med å rydde opp på området, fjerna all overflødig matereale som hadde samla seg rundt der vi jobba. Etter oppryddinga kom stien klarare fram.
(Foto: Marek Podowski)
Dag 4, avslutning
Siste dagen var vi meget målrettet. Vi hadde nå laget et slags organisk skjelett av en sti. Vi skjønnte rytmen og formen, men manglet begynnelse og avslutning. For begynnelsen så vi over «på andre siden» og besluttet at formspråket burde være i harmoni med dette slik at hele prosjektet ville bli «en form for enhet». Fra det mer siviliserte til det mer rå-uferdige, men også renere(i form)- skjelettet. Vår avslutning ble gjennom grener som delte seg: en vei tilbake til naturen. Stien oppløste seg for nå,- i luften! Vi så det var gode valg- fordelte arbeidsoppgaver og gjøv løs! Gruppa jobbet bedre og bedre sammen! Vi fannt våre styrker og muligens svakheter;) Dialogen med læreren var god. Vi hørte på hans innvendiger, men fannt samtidig våre egne løsninger. Tror vi alle var godt fornøyd. En ting som kanskje kunne vært bedre var at bærestykkene ikke burde vært så rette, men mer organiske som resten av utrykket. Dette var det for sent å rette opp i.
(Foto: Morteza Amari)
Refleksjoner i etterkant
Å jobbe ute over tid innebærer muligheten for en sterk opplevelse av naturen. Av været først og fremst, som vekslet mellom kaldt og strålende til usedvanlig vått og grått. Etterhvert ble opplevelsen av det valgte stedet for stien også sterkere. Stiene vokste mer og mindre motvillig fram og blikket vårt endret seg. Det gyngende underlaget i myra var også enerfaring på godt og vondt. Selv vil jeg aldri glemme hvordan knærne sank ned i underlaget da jeg sto på kne og saget greiner og små trær. Og lukten av rått tre i den kalde lufta ……
(Foto: Marek Podowski)