Av: Jadwiga Podowska

Keynote på nettverkskonferansen for K&H i UH-sektoren, januar 2019

Rommet – Materielt ekko av undring

Det ser ut som noen aldri vokser opp. At de kun spiller en kulturelt pålagt voksenrolle når de går ut i verden blant andre voksne. Det kjennes som jeg er en av dem. En som lærte manuset og rollens koder godt nok til å virke troverdig. Jeg lærte å snakke med voksne om voksnes ting og agere slik voksne gjør. Jeg oppdrar barn, jobber og betaler skatt.

Men

… jeg har et rom. I det rommet finnes det svermer av «barnslige spørsmål», forstyrrende observasjoner, merkelige eksperimenter og uendelig søken etter noe man ikke vet hva er. I det rommet kan jeg snakke om og med «banaliteter». Jeg kan undre meg over et insektsbein, bakteriekoloni i surdeigen, en flues død eller ugressets sosiale posisjon. I dette rommet kan jeg kaste bort tiden i timevis for å se på blomsterfluer eller edderkopps femti barn som går på en tynn tråd til sitt voksne liv.

I dette rommet løsner tvangstrøyen av min antroposentriske natur og empati for ikke-menneskelige organismer vekkes.

Dette rommet er tålmodig og gir meg god tid når jeg står på bar bakke, viser interesse når jeg krysser fremmede tanker med hverandre kun for å se hva som skjer. Disse xenotransplantasjonene skaper rare, unyttige ting som kalles kunst. Men disse produktene er kun biprodukter av Rommet – Materielt ekko av undring.